Bokhyllas hukommelse

En bokhylle kan si mye, både om hva jeg har lest og hvem jeg er. Hva skjer da når bøkene jeg leser og liker best ikke er å finne i bokhylla mi, men på biblioteket?

I det siste har jeg flere ganger blitt plaget med noe under lesingen min. Nei, det er ikke dårlige bøker, ugreie satsspeil eller uutholdelig lengde. I det siste har jeg faktisk lest flere skikkelig gode bøker – ja, så gode at jeg gjerne skulle hatt dem i bokhylla mi og kunne tatt dem frem senere, kanskje lest dem på nytt eller lånt dem bort. Så hva er problemet, spør du? At jeg leser biblioteksbøker…

Det er helt åpenbart et luksusproblem jeg sliter med, men jeg blir ikke helt fortrolig med det. Når det er ting jeg vil merke meg, ta vare på eller huske i en bok lager jeg et lite eseløre nede på siden. Da kan jeg enkelt ta frem bøker jeg har lest og likt, slå opp på en merket side og få en liten dose av det som gjorde meg så begeistra. Foreløpig gjør jeg det samme i biblioteksbøker også – før jeg selvsagt bretter dem ut igjen før jeg leverer boka tilbake. Men det irriterer meg.

Så lenge man leser middelmådige bøker er det ikke så farlig – jeg har mange nok av dem i hylla allerede. Men med en gang det er en bok som rører ved noe mer i meg kjenner jeg et savn ved å ikke ha den i hylla. Nylig har jeg for eksempel lest Sara Stridsbergs siste bok – Kärlekens Antarktis – før et intervju jeg skulle gjøre med henne (!!!). Da måtte jeg ta bilde av alle boksidene jeg hadde merket meg underveis i lesingen. Jeg har også akkurat avsluttet Jag for ner till bror av Karin Smirnoff – en bok som inviterer til å starte på side 1 igjen idet samme siste side er lest. Her kan dere få et lite sitat jeg har merket meg i den:

Jag visste knappt vad jag sa så vi satt tysta en stund. Det var en bekväm tystnad. Den typ av tystnad människor i vår by delar när de gillar varandra.

Jag for ner till bror, Karin Smirnoff, s. 270

Nylig støtte jeg på det samme problemet da vi hadde en podcast-episode om Daniel Mendelsohns bok Forsvunnet. Det er et monster av en bok, med mange uutholdelige lange passasjer – men også mange veldig fine formuleringer. Noen setninger er over en side lange, og ikke akkurat presise, korte sitater. Før jeg leverte tilbake den noterte jeg faktisk alle sider jeg hadde markert, i håp om å komme over den på et loppemarked en vakker dag.

Boka som fysisk minne

Det er åpenbart at dette er et tåpelig problem, og bokhylla mi har godt av å ikke vokse så raskt. Kan det ikke enkelt løses ved å skrive opp sitatene jeg vil huske, lurer kanskje du? Jeg er ikke helt der. Jeg har notert ett og annet sitat – både i notatbøker og på Goodreads – men jeg oppsøker ikke dem på samme måte. Den fysiske boka, med sine taktile små merker, holder på minnet på et helt annet vis enn en løsrevet setning, skrevet ned det ene eller andre stedet gjør.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre – om jeg må kjøpe de beste bøkene etter å ha lest dem for å kunne ivareta minnene om dem, eller om jeg må lære meg å huske dem på et annet vis. Det er jo selvfølgelig fantastisk å kunne låne hva som helst, nesten når som helst på biblioteket, men dette har også minnet meg på hvilken verdi bokas tinglighet også har for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s